Depresjoner er noe dritt. Virkelig. Bipolar, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser og depresjoner. Kunne fint klart meg uten. Mamma fant pillesamlingen min og skjønte straks hva jeg hadde tenkt til å gjøre. Hun jobber med å få meg lagt inn. Jeg vet ikke helt om det er bra eller dårlig. Jeg vil, men så vil jeg ikke. Det er så trygt der med alle de som jobber der, samtidig som jeg føler meg oppmerksomhetssyk. Jeg vet aldri hva jeg skal si, hva jeg ikke skal si, hva jeg skal gjøre og hva jeg ikke skal gjøre. Jeg føler alt blir feil...

Jeg føler jeg endelig er klar til å dø - til å forlate denne verden for godt. Jeg tenker ikke å lage noe langt innlegg om dette, jeg ville bare skrive det ned. Selv om jeg skal dø denne gangen sitter jeg fortsatt med følelsen om at jeg ikke vil dø, jeg vil bare ikke eksistere lenger. Det er dessverre ikke slik verden fungerer, og da må man velge det alternativet som kommer nærmest, menlig å dø. Det er så sykt vanskelig å beskrive følelsene mine akkurat nå. Når jeg tenker på å dø får jeg en sånn type følelse som jeg får når jeg kutter meg eller kaster opp - en blanding av glede og adrenalin. Har ikke så mye å skrive. Jeg er tom for ord, og når jeg prøver å tenke suser det inne i hodet mitt. La meg dø.

Yes I would.

Jeg skal flytte. Jeg skal flyttes fra barneavdelingen på somatisk til Akutt psykiatrisk avdeling for voksne. Det er utrolig dårlig, og ikke minst uproffesjonelt av leger som jobber på et sykehus med barn, at de sier ifra til personen det gjelder at hun skal sendes på galehus en time før hun skal være der! Hva i helvete? Jeg sa fint hade til alle de kjempesnille sykepleierne på barneavdelingen og forlot bygningen. Da vi kom ned til Akuttmottaket, ble vi tatt i mot av sykepleierene Julia og Sondre og en russisk lege. Den russiske damen jobber egentlig ikke her, men nede på et sted hvor de jobber med voksne mennesker med spiseforstyrrelser. Først satt vi bare å snakket, og de spurte meg om en hel del dumme spørsmål. Hun russeren spurte liksom: "Hvor er du nå?". Jeg svarte bare at, jeg vet jo selvfølgelig hvor jeg er. Da sa hun bare: "Ja, så si hva det heter! Fortell hvor du er". Hva slags store problemer er det hun har? Er det mulig å være så sinnsykt stygg? Jeg begynte jo selvfølgelig å gråte, og hun fortsatte: "Hvorfor gråter du?". STYGGEDUMMEHOREFITTE! Jeg gråt, og gråt, og gråt. Jeg fikk anfall og pustevansker og la meg i fosterstilling på mamams fang. Jeg fikk rett og slett panikk.

Vi ble vist videre til rommet jeg skulle ha. Kostlisten hang på døren min, og det gjorde meg kvalm. Rommet var dritstygt. En time gikk, prat, prat, prat, mens jeg lå sammenkrøpet som en klump i et hjørne på senga og hyperventilerte mens tårene strømmet. Jeg kunne ikke for det, og siden jeg ikke fikk noe luft til lungene, holdt jeg på å kaste opp. Jeg fikk så vondt i kroppen. Jeg vet ikke hvorfor det skjedde, men jeg ble så redd at jeg bare sluttet å puste. Mamma ble kjempe bekymret og begynte selv å gråte, for jeg holdt på å svime av. Det var forferdelig tungt for henne å se på. Hun ropte til meg, men jeg hørte ikke hva hun sa, for jeg hørte bare susing i ørene! Det var helt merkelig! Jeg tror ikke jeg har opplevd det før. Jeg hadde liksom ingen kontroll! Da gikk sykepleieren Julia for å hente legen. De sa at mamma måtte gå, og prøvde å roe meg ned. De fikk meg til å slappe litt mer av, og jeg begynte sakte å få tilbake pusten og roen i kroppen igjen, før det ble kveld.

Dette er et utdrag fra dagboken jeg skrev da jeg var innlagt for første gang. (Skrevet både i nåtid og fortid i og med at det er skrevet litt fra forskjellige tider av dagen) Jeg husker dette som om det var i går, samtidig som at det er så utydelig at det kunne ha vært en drøm. Noen ganger tror jeg det - at det var en drøm, men det er kun når jeg er kjempetrøtt, full eller ikke helt klar i hodet. I blant kan jeg våkne opp og tenke tilbake og ikke være sikker på om det var nattens drøm eller om det virkelig skjedde... men så ser jeg arrene og skjønner at det vil være der for alltid. 

Jeg vil ikke dø - jeg vil bare ikke eksistere mer.

bare ikke enda

Til tross for at jeg suger til å ordlegge meg, til å beskrive følelsene mine. Selv om jeg vet hva jeg vil skrive om, blir det aldri bra og jeg blir aldri fornøyd. Som jeg har nevnt tidligere har jeg titalls mange innlegg som er lagret som utkast nettopp fordi jeg ikke klarer å si meg fornøyd med dem. Perfeksjonist? Ja. Alltid vært. 

Jeg prøver faktisk å bli frisk(!!), men jeg jobber mot meg selv. Jeg spiser kjempemye, samtidig som jeg velger å beholde maten. Etter så mye mat at det presser på lungene sier det seg selv at jeg ikke kan beholde det. Likevel drøyer jeg så mye jeg kan, så lenge jeg kan. Da blir jeg deprimert og det ender med at jeg blir to kilo tyngre, +oppkast+depresjoner+selvskading, og ender helt til slutt opp med at alt ble feil og at jeg ikke klarte noe. Både den syke og den friske delen av meg feiler og dette blir dobbelt så tungt. 

Kunne vel egentlig brukt 'Klageinnlegg, igjen', for det er ikke annet enn klaging jeg driver med. Patetisk i grunn, noe som også er grunnen til at jeg forblir anonym. Gode intensjoner er noe vi alle kjenner til; du våkner opp på morgnen og er så klar for å gå og trene, eller gjøre det bra på skolen, eller bare være positiv hele dagen. Vel, mine "gode" intensjoner dreier seg alltid rundt det å gå ned i vekt. Bare for å påpeke det, så fungerer ikke planene mine helt som jeg skulle ønske de gjorde, jeg veier nemlig mer nå enn jeg noengang, noensinne har veid. Hele 26 kilo mer enn jeg veide på det minste, da jeg var syk. Dere kan kanskje tenke dere da, hvorfor jeg jobber med å gå ned i vekt? Hvordan det i det hele tatt er mulig å gå opp tre kilo på én uke, for det har jeg gjort. 1. Jeg har kvittet meg med all mat. 2. Jeg inntok cirka like stor vannmelgde hver dag. 3. Jeg fuckings gikk en time hver dag. HOW?

// sykt beskrivende..

Jeg vurderer faktisk å legge meg inn. Eller, det står mellom innleggelse, for å virkelig bli kvitt alt av oppkast og vekt-noija, eller å gå ned alle de 26 kiloene igjen og ligge for døden. Dø skal vi jo alle uansett. Vet ikke, orker ikke å bry meg. Tar det som det kommer, det det går jo heller ikke. Jeg har prøvd det en stund, bare la alt gå, spise - kaste opp - spise - ikke kaste opp. Det går ikke i lengden, jeg klarer ikke å hondtere det sånn som jeg egentlig burde - eller sånn som en vanlig person ville gjort. Hvorfor måtte jeg begynne med dette? Hvorfor meg? La meg dø...

the end?...lol

Jeg er redd og fføler meg ekkel. Ekstremt ekkel. Jeg føler meg skitten og fettete og enkelt og greit ekkel. Jeg har gått opp to kilo, har faktisk aldri veid så mye som jeg gjør nå, noengang. Ikke at det er mye over det jeg har veid, men fortsatt mer enn før. Hver 100 gram spiller så stor rolle. Større og større rolle for hver dag som går. Jeg har heller ikke kastet opp så mye i det siste. Jeg venter alltid så lenge, fordi jeg ikke har lyst. Jeg kan vente opp til seks timer før jeg kaster opp maten. Det sier seg selv at det ikke er helt enig, og det er nok ikke mer enn en tiendel som kommer opp igjen. 

Hele dagen har jeg gått og bekymret meg for å lukte vondt. Selv om jeg dusjet før skolen gikk jeg likevel på do flere ganger for å sjekke om jeg var svett, luktet vondt og for å vaske hender. Jeg synes det er ekkelt å føle det sånn. Lillesøsteren min på åtte hadde det sånn hele sommeren++, og det var helt forferdelig å se på. Hun var kjempe lei seg og alle ville bare det beste for henne, selv om hun bare ville dø. 

Jeg har endelig fått meg venner på skolen. Det er så fantastisk bare å høre "Sett deg her" eller "Bli med i kantina"? Det gjør på en måte at jeg vil jobbe for å bli på skolen. Jeg vet ikke hva som veier mest, trangen til å bli tynn eller det at jeg faktisk passer inn. Vet ikke enda. Jeg tror enda ikke jeg har kommet over "folk liker deg bedre om du er tynn". Om jeg bare kunne visst hva de tenker om meg. Selv om jeg vet at jeg ikke er tjukk... Vet ikke hva jeg vil hva jeg gjør eller hva jeg kommer til å gjøre. Tiden bestemmer.

Mandager et et evig mas. Jeg hater å starte på en ny uke. Jeg hater å stå opp om morgnen og vite at "nå skal jeg møte 40 mennesker, og de skal jeg se de fem neste dagene også. Nå må jeg være blid" selv om jeg hater å være sosial, jeg hater å være med mennesker. Men selv om jeg hater det, så gjør det meg glad. Jeg får i blant veldig mye energi når jeg er sammen med mennesker, men bare i blant. Andre ganger sliter det meg helt ut og jeg trenger flere timer (helst dager, men det går jo ikke på grunn av skolen) hvile slik at jeg mestrer enda en trenings(sosial) økt. Og det er da det blir vanskelig. Det er her bipolar/borderline/spiseforstyrrelse kommer inn. Penger - mat - oppkast, repeat.

"Jeg har kontroll, jeg har kontroll"
- Nei, det har du ikke
"Joda, jeg er helt sikker, dette går helt fint"
- Nei, det gjør det ikke
"Jojojo, det går bra, jeg har kontroll"

Det overdøver mine egne tanker. Eller jeg vet ikke om det er tankene mine som overdøver det eller motsatt, for jeg vet ikke riktig hva jeg tenker. Om jeg er på vei mot det syke igjen vet jeg heller ikke. Jeg er lei av å hele tiden skulle motargumentere den spiseforstyrrede delen som hele tiden skal mene noe om alt jeg gjør. Jeg jobber for mine egne tanker, i forsøk på å overdøve dem med andre tanker. Jeg har ikke kontroll, selv om jeg skulle ønske det over alt i hele verden. 

Fellestrekk for alle spiseforstyrrelser, faktisk det eneste du kan gjenkjenne i alle typer, er det at personen nesten føler seg konstant alene. Altså, jeg vet jo at jeg har venner. Jeg vet at jeg har folk som er glad i meg, men likevel er jeg så ensom. Jeg vet ikke hvorfor, for til tross for at jeg har mennesker rundt meg hele tiden, velger jeg å være alene. Eller, sykdommen velger det... tror jeg.

Jeg har nettopp fått beskjed om at jeg må begynne å klare meg på egenhånd, noe jeg egentlig hele tiden har gjort. Det er ikke et stort problem for meg, jeg klarer det fint. Det jeg sliter med er det at om jeg skal skjerpe meg nå, så må jeg gå opp i vekt. Jeg kan ikke skjerpe meg, og samtidig kaste opp. Skal jeg gå ned i vekt må jeg holde på slik jeg gjørm bare enda mer kontrollert, ettersom jeg går opp og ned i vekt hver dag. Jeg har ikke noe valg. Jeg har nemlig fått lov å flytte for meg selv. Altså, dette er ikke før om et halvt år, men jeg må vise at jeg klarer meg først. Og... om jeg fortsetter å kaste opp, går jeg ned i vekt, og da får jeg ikke lov til å flytte allikevel. Problemet er bare at jeg ikke klarer å slutte å spise. Jeg er redd for å være sulten. Det er faktisk en av mine største frykter; det å føle sult. Følelsen av å ikke ha mat i kroppen er forferdelig, samtidig som at følelsen av å ha mat i kroppen er uutholdelig. 

Men jo, det går bra, jeg har kontroll.

Tenkte å dele et innlegg Linnea Myhre har skrevet. Det er ekstremt bra og gjorde meg glad.

"For hva er egentlig sterk? Er det å være sterk å sulte seg til døde, eller er det å ha kontroll over fornuften? Er man sterk hvis man stenger alle ute fra sitt eget liv for å konsentrere seg helt og holdent om mat?

Hadde du spurt meg for fire år siden ville jeg ha svart ja, hvis jeg i det hele tatt hadde hatt energi til å svare. Men nå vet jeg i det minste fasiten på spørsmålet.

Man har kanskje hatt et brennende ønske en eller annen gang om å bli så tynn at folk rundt deg legger merke til det og deg, men i takt med at kiloene raser mot det sorte hullet, kan jeg garantere at du kun føler deg tykkere. Det er ikke lenger fornuften som regjerer, det er spiseforstyrrelsen, og så sitter du der med dine 30 kilo og synes du er styggere og tykkere enn aldri før. Følelsen av selvbeherskelse er i forhold minimal.

Så skriver du at jeg ser ut som jeg gjorde før jeg ble syk, utelukkende for å dra meg ned. Og selv om du naturligvis ser 15 kilo feil, gjør kommentaren meg så ulykkelig og frustrert at jeg mest sannsynlig kunne ha slått deg ihjel.

Det er bare en dag siden jeg sist sto inne i en matvarebutikk mens tårene trillet bak skjerfet, fordi jeg ikke fikk meg selv til å kjøpe mat - til tross for at jeg akkurat hadde løpt en mil og visste at jeg burde spise. Jeg tittet på baksiden av alle de sunneste matvarene, men konkluderte med at alt var farlig eller «for mye», og hentet den vanlige boksen mager kesam fra kjøledisken. Så sto jeg der med kurven min, bestående av en firepakning Pepsi Max og en boks kesam, helt tom innvendig, og jeg var så uendelig skuffet over meg selv.

Om alt er bortkastet vet jeg ikke, det er vel like bortkastet som alt annet. Om du vil dø av alderdom, eller om du vil sovne på sykehuset for alltid i en altfor ung alder - med det latterlige «nothing tastes as good as skinny feels»-sitatet til Kate Moss tatovert over nakken: Gjør som du vil, bare ikke plag oss andre med det."

Jeg jobber, spiser, jobber, spiser, men likevel klarer jeg det ikke. Hele hverdagen min er basert på et tall. Et simpelt tall som viser min verdi. Jo lavere tall, jo større verdi. Jeg er svak. "Du er verdt så mye, og du er fantastisk" kommenterer jeg til alle som sier det motsatte. At jeg ikke klarer å høre på mine egne ord. Jeg følger ikke mine egne råd. Jeg er svak. 

De siste seks årene har jeg gruet meg til jul. Mest på grunn a den jævla maten og de jævla glade menneskene. Lykke my ass. I år er intet unntak. God Jul.

For å være helt ærlig så er jeg ikke sikker på hva jeg vil lenger. Jeg trenger noe for å «lade opp». Noe som kan gi meg et kick slik at jeg orker hverdagen. Jeg har alltid fått disse kickene på én måte; overdose. Jeg vet det høres rart ut, men jeg blir på en måte avslappet samtidig som jeg får et ekstremt adrenalinkick. OG på den måten blir jeg tatt på alvor. Også en veldig dum grunn, ettersom det «bare er å si ifra». Men det er det ikke.

Overdose gir en deilig følelse. En sånn følelse mange kan kjenne igjen i kjærlighe eller lykke. Jeg vet ikke helt vhor jeg har det fra eller hvorfor det er sånn, men nå er det jo bare sånn. Jeg må bare si det at jeg ikke har planlagt en overdose, langt ifra, men jeg tenker på det hele tiden og jeg har alt klart om en mulig krise. Det er så mange som tror at det er et selvmordsforsøk. Det er jo forståelig, men til tross for at jeg hele tiden sier at det ikke er det, er det ingen som tror på meg. Jeg het ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. 

Jeg kjenner jeg trenger en liten smak av fortiden. Bare en liten. Jeg har, i cirka et år nå, savnet det å være syk. Det å være skikkelig dårlig. Så dårlig at jeg ikke kan gå opp trappen uten å gå ned flere hundre gram fordi det tok så mye krefter av det lille som var igjen. Da jeg lå på sofaen, med blå lepper og spasmer, hele dagen fordi jeg hadde brukt opp den lille energien jeg hadde på å spise og spy. Da jeg var så dårlig at mamma måtte bære meg ned fra annen etasje. Så dårlig at jeg gikk i bakken og fikk epilipsianfall hver gang jeg reiste meg opp.

Minner er både det beste og det værste som finnes. Blant annet sanger. En av de værste sangene jeg kan høre på er Fireflies av Owl City. Den er fantastisk fin, og jeg har alltid likt den, men det eneste den bringer er ondskap og elendighet. Det eneste jeg får av å høre den sangen er minner. Jeg ser for meg at jeg sitter på gulvet, inne på doen på kjøpesenteret. Jeg har med meg en bag, som såklart ikke er fylt med noe annet enn mat. Jeg spiser, og spiser, og spiser, mens jeg har Fireflies på repeat. Det er det eneste jeg får ut av den sangen. 

Jeg var asosial. Men ikke på en negativ måte. Eller, for meg var det ikke det, men for alle andre var det et rent helvete. Jeg hadde det fint. Jeg trenkte ikke å tenke på noe og noen andre enn meg selv. Det eneste jeg hadde å tenke på var hvordan jeg skulle skalle penger, slik at jeg kunne kjøpe mat, slik at jeg kunne spise og spy. Jeg har aldri vært så lykkelig noen gang før, hele mitt liv. Jeg hadde det så bra. Jeg gledet meg til å stå opp, for da kunne jeg spise og spy mer. Det var så godt. Men samtidig har jeg aldri vært så ulykkelig. Jeg tror ikke det gikk én dag uten at jeg tenkte på å ta livet mitt. Jeg husker jeg tenkte hver dag at hvis jeg ikke hadde gått ned minst 600 gram skulle jeg hoppe foran en buss. 

Jeg klarte jo såklart å glemme familien. Spesielt søsteren min som var oppi alt dette. Som måtte se meg hver dag. For et monster jeg måtte ha vært i hennes øyne. Da hun besøkte meg på sykehuset og jeg skrek til henne at hun skulle komme seg vekk. Det var aldri for å være slem, det var fordi jeg ikke ville hun skulle se meg sånn som jeg var da. Jeg ville være den store som skulle passe på henne når hun hadde det vondt. Hun var bare seks år. Seksåringer skal ikke oppleve sånt.

Det er sånt som dette som får meg fra å gå tilbake. Før jeg skrev dette var jeg fast bestemt på å gå ned minst 18 kilo, og jeg skulle ikke la meg stoppe av noe. Jeg har endret mening nå.

Denne sangen er i grunn kjempe fin, men den er helt jævlig på så utrolig mange måter. Jeg tror jeg kunne laget en tosiders liste over sanger jeg ikke, noengang kan klare å høre på igjen, uten å bli deprimert. Æsj. Bipilar. Dilemmaer. Ambivalens. Gode intensjoner. Eller ikke. Jeg skal hvertfall ikke bli syk igjen.

Jeg føler jeg har klaget veldig mye i det siste. Bloggen er prydet av negative innlegg om hvor jævlig jeg har det og hvor mye jeg synes synd på meg selv. Nei, det er ikke egentlig sånn, jeg er bare så dårlig på å ordlegge meg. Jegs er det nå i ettertid når jeg leser igjennom innleggene.

I skrivende stund er jeg glad. Jeg er faktisk veldig glad. I dag har jeg vært på et politisk foredrag, jeg har vært ute o spist med familien og nå er jeg på besøk hos en fin jente. Hun er jeg veldig glad i og gjør meg alltid glad. Når livet suger er det greit å ha en som henne. I dag bestemte jeg meg nemlig for å vise henne denne bloggen, og det fantastiske med henne er at hun ikke dømmer meg. Hun er glad i meg uansett, og jeg er så glad for å ha en sånn venn. Sånt gjør dagene lettere. Bare en enkel samtale på facebook kan gjøre en dag så mye bedre. Det handler egentlig bare om initiativ. Noe jeg er dårlig til. Hadde jeg blitt bedre på det tror jeg faktisk jeg hadde hatt det bedre.

Noe jeg har funnet ut i det siste er at jeg trives best alene. Men det å være alene gjør meg deprimert og gjør i grunn alt mye verre. Når jeg e rmed mennesker har jeg det kjempe bra. Men det er så hardt for kroppen. Jeg kjenner at etter å ha vært sosial er jeg så sliten og vil bare legge med ned fo å sove i noen uker, før jeg kan være sosial neste gang. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg har lest at jeg bare må jobbe med det. Men igjen så handler det om initiativ. Og det er jeg dårlig på.

Jeg har gått både opp og ned tre kilo den siste uken. Jeg vet i grunn ikke om jeg skal gråte eller le, for jeg har enda ikke klart å bestemme meg for hva jeg vil. Ting blir bare værre og værre, og jeg vet at om jeg ikke bestemmer meg fort kommer alt til å ende opp som det gjorde forrige gang. Sykehusbesøk på sykehusbesøk.

Mamma kom opp på rommet mitt i dag og begynte å snakke med meg om hvordan ting gikk. Jeg bare jattet med som vanlig og sa at alt var bra og at jeg skulle si ifra om det var noe. Jeg har en fin mor, og hun er god å snakke med, men jeg klarer det bare ikke. Akkurat nå har jeg ingen jeg kan snakke med. Eller, det er en i klassen over på skolen, hun sliter med akkurat det samme og har sagt at jeg kan snakke med henne, men jeg føler det blir så feil. jeg klarer ikke å snakke om mine problemer til noen som slite rmed det samme. For det første føler jeg at jeg ikke er syk nok til å klage. For det andre så er det _klaging_. For det tredje så kjenner jeg henne ikke godt nok. Og for det fjerde så sliter hun selv, og har nok å tenke på. Ergo, jeg har ingen å snakk med.

I blant vurderer jeg å gi opp. Å bare legge meg ned en gang for alle for å dø. Jeg har alltid ønsket å være en fighter, men jeg har aldri klart det. Jeg har for lengst innsett at jeg ikke er sterk nok, men jeg har bare prøvd å gjøre det beste ut av det. Nå er jeg ikke så sikker på om jeg klarer det mer. 

MEN jeg prøver å tenke positivt. Eller... jeg skal hvertfall prøve hardere! 

Jeg er egentlig ekstremt dårlig på å ordlegge meg. Som sagt tidligere så hjelper det mer enn terapi for meg. Men det er så vanskelig når jeg ikke klarer å beskrive noe som helst. De dagene jeg har noe å skrive blir det kun et par setninger, that's it. Når jeg leser rundt på andre blogger kjenner jeg meg igjen i så mye. Disse bloggene beskriver tingene så godt, men jeg klarer det ikke selv. Det er egentlig utrolig frustrerende.....

Susanna resolves to reclaim her freedom, but first she?ll have to face
the person who terrifies her most of all? herself.

Da jeg fikk høre (så klart fra en anonym) at det kun var min egen, og ingen andre sin skyld at jeg ble syk. At jeg tok noen valg som førte meg dit jeg er i dag. At om jeg hadde valgt annerledes hadde jeg kanskje sluppet dette. Jeg blir i grunn lei meg av å høre sånt. Ja, jeg kunne kommet unna endel ting som spilte mye inn, men i situasjonen jeg var i var jeg ikke i stand til å ta valg som gjorde at jeg ikke havnet i situasjonen jeg er i idag. Jeg har aldri lagt skylden på noen for at jeg ble syk. Det var mye som spilte inn, både personer og opplevelser, men jeg kan ikke klandre noen. Jeg vet at jeg var på det stadiett at jeg kunne velge hvilken vei jeg ville gå, en gang, men jeg var ikke klar over at det ville gå så langt. Men hvorfor var det ingen som fanget opp at jeg gikk ned kilo på kilo? Hvorfor var det ingen som fanget opp at jeg ikke orket å ha gym på skolen fordi kroppen var så utslitt? Hvorfor var det ingen som fanget opp at alle genserene mine var blodige fordi kuttene sprakk opp og begynte å blø? Jeg kunne gjort så mye selv, men jeg vet at om jeg hadde fått hjelp tidligere hadde jeg klart meg bedre. Jeg hadde kanskje ikke  vært så langt nede, eller kommet så langt at jeg kanskje aldri blir frisk igjen. Men som sagt, så kan jeg ikke klandre noen, det er ikke én, eller to personer som forårsaket det. Mye spilte inn.

Men jeg er her jeg er. Jeg kan verken gå tilbake i tid, eller endre noe av det som har skjedd. Hadde jeg bare hatt muligheten til det. Om jeg kunne gått tilbake til da jeg var seks år og sammenliknet meg med de andre jentene som tydelig veide flere kilo mindre. Eller tilbake til da jeg var syv år og kastet opp  måltidet mitt for første gang. Uheldigvis er det ikke sånn... man må ta konsekvensene i det man gjør, og man må godta dit hvor livet har ført en hen, selv om man skulle ønske det helt motsatte...

I løpet av 5 minutter har jeg kikket meg selv i speilet opp i mot 20 ganger. Jeg hater det jeg ser. Jeg vil ikke vise meg for noe  andre. Jeg er rett og slett stygg. Jeg skammer meg. 

Jeg vet ikke hva jeg gjør galt. Eller om jeg i det hele tatt gjør noe galt! Foreldrene mine misliker meg skikkelig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller om det er noe jeg kan gjøre. Det startet kun med stefaren min ? mamma støttet meg alltid da. Han kjeftet på meg for alt, til og med ting jeg ikke hadde noen ting med å gjøre. Han bare ville ha noen å la ting gå ut over. Jeg sier ingen ting, gjør ingenting, men likevel finner han ting han kan kjefte på meg for. Han er såpass manipulerende at mamma følger hans fotspor. Nå er det begge to. Jeg prøver å holde meg så mye som mulig borte fra hjemme. Jeg får ikke lov å sove borte hele tiden, men når jeg får det sover jeg stort sett hos en venninne.

Jeg er veldig politisk engasjert. Stefaren min synes jeg har feil meninger. Jeg liker veldig godt musikk, men han synes jeg hører på feil musikk. Han finner alltid småting han kan kjefte på meg for. Ting som ingen andre hadde blitt litt sure for en gang. Jeg satt å leste en diskusjon på et politisk forum, da sa han at han følte jeg leste det kun for at han skulle føle seg støtt, og tok nettet. Han synes heller ikke noe om at jeg har kontakt med min ordentlige far. Han mener det ikke er bra for meg å være med ham. Jeg gjør det heller ikke bra nok på skolen, jeg kan ikke nok, jeg bruker for mye penger, jeg spiser for mye, så spiser jeg for lite, jeg kler meg med feil klær, jeg har ikke nok venner, jeg er ikke ryddig nok, jeg tåler ingen ting. Jeg kunne ramset opp ting på ting i evigheter, men jeg skal spare dere. Jeg tror jeg har fått frem poenget mitt.

Jeg vil egentlig gjøre alt for å flytte vekk. Mamma har sagt at når jeg fyller 17 skal jeg få flytte, noe som kun er litt over et halvt år til. Da jeg spurte om jeg kunne flytte til Bergen, noe som er nesten fem timer unna, sa stefaren min ja med en gang. Jeg mistenker at det er fordi han vil ha meg vekk. Jeg vet ikke. Jeg håper bare ikke ting blir verre enn de er nå, for da vet jeg ikke om jeg holder ut hele seks måneder til.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg vil fortiden. Jeg Vil bli tynn, jeg vil spise mye for så å kaste det opp igjen, men samtidig så vil jeg være frisk. Jeg vil ha de fire-fem timene jeg bruker på mat og oppkast i løpet av en dag til overs, slik at jeg kan være med venner, kose meg, kanskje sitte på café, og kanskje til og med spise litt godteri - uten å kaste opp. Jeg er egentlig inderlig lei. Jeg er trøtt, sliten, lei, trist. Jeg kan ikke være syk, samtidig som jeg er _frisk_. Jeg er dømt. Jeg må velge nå. Jeg vet at det valget jeg tar nå vil påvirke meg for resten av livet. Mitt problem er egentlig bipolar. Svingningene er min største fiende. Det er de som ødelegger alt - én dag er jeg superglad og er kjempe motivert til å bli frisk og alt skal bli bra og halleluja, neste dag er alt trist, slitsomt og jeg vil bare dø. Akkurat nå er jeg ikke sikker. 

Dette er Ana Carolina Reston. Hun var meget kjent på catwalkene i Brasil, Japan og Hong Kong. Godt likt av både Dior og Armani. Etter en kommentar ikke ulik den Falck ga Eirin, ?too fat?, utviklet Ana anoreksi og bulimi. Etter å ha forholdt seg til en diett som besto av epler og tomater raste både vekt og funksjonalitet til bunns. I Oktober 2006 ble hun innlagt på sykehus og 14. November ga kroppen hennes opp på grunn av komplikasjoner av en nyresvikt. Hun ble 21 år gammel. Isabelle Caro er det kanskje mange som kjenner igjen. Hun tapte også kampen mot sin spiseforstyrrelse og gikk bort 17. November 2010. I 2007 stilte hun opp på enorme plakater i Frankrike i en kampanje MOT anoreksi. I 2008 innførte Frankrike en egen lov mot å promotere syltynne modeller; artikkelen fra The Times kan leses HER.

Som sikkert mange kjenner seg igjen i så starter dagen ofte med ganske så gode intensjoner. Sånn er det hvertfall hos med. Som i dag; jeg våknet opp, spiste frokost, og var allerede da bestemt på at dét var det eneste inntaket av mat jeg skulle ha i meg i løpet av dagen. Timene gikk. Jeg var verken sulten eller hadde matlyst i det hele tatt, så det gikk supert. Mamma var ute hele dagen, så det var kun meg. Etterhvert kom pappa hjem med middag, godteri og all slags mat du finner på butikken under skiltet "kcal 800+". Jeg kunne jo spise, for det var jo bare å kaste opp. Jeg spiste. Mye. 

Jeg ventet med å kaste opp. Det var jo ikke noe stress. To timer var gått. (Jeg har ekstremt dårlig forbrenning og fordøyelse så jeg kan vente tre timer før jeg kaster opp.) Jeg tenkte at det som kom gjennom i løpet av den halvtimen gjorde ikke stort. En time til gikk. Og enda en - uten at jeg engang var klar over det. Plutselig var den 23, og det hadde gått fem timer. Jeg fikk jo opp endel, men det er så mye det som jeg ikke klarer å godta. Jeg får panikk. Det er jo min egen skyld, det er jeg som ventet såpass lenge, enda jeg visste at jeg kom til å glemm tiden. 

Jeg tenker hele tiden at jeg skal gå tilbake til sånn ting var, da jeg var skikkelig syk. Tro det eller ei, men jeg vil være syk; det er kun da jeg har det bra. Men så har vi jo familien da. De har det jo ikke akkurat særlig bra når jeg er så dårlig at jeg ikke engang klarer å stå på beina. Nå bare går dagene, jeg gjør ikke noe, jeg har det ikke noe bra og har aldri noe å se frem til. Da jeg var syk gledet jeg meg til neste gang jeg skulle spise, for da skulle jeg kaste opp. Dagen høydepunkt var på morgnen da jeg kunne kaste meg over maten. Nå er morgnene det verste jeg vet i hele verden. Morgnen betyr ny dag, som betyr at jeg må smile, late som om jeg er glad og lykkelig fordi livet mitt er så fint. Livet suger as.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Hva jeg skal ta meg til, hva jeg skal gjøre, eller i det hele tatt hva jeg skal tenke. Jeg har bare lyst til å skru av hjernen, legge meg ned, og nesten dø, men samtidig så lever jeg. Hvis det gir mening.... Jeg vil på en måte leve, men det er så vanskelig at jeg ikke klarer det! Jeg har jo lyst, selvfølgelig, men det følels som om det ikke er fysisk mulig. Ikke hos meg. Hvertfall ikke nå som ting er sånn som de er.

Jeg føler alle andre tar ting så fint. De tingene jeg ikke klarer å takle, klarer andre mennsker å håndtere så fint at det ikke har noe som helst med verken psyken deres, eller hverdagen deres å gjøre. Alt går så lekende lett. Jeg vet jo at ingen lever et lett og enkelt liv hvor alt blir kontrollert som om det var det samme som å puste, men det virker som om andre tar det så mye bedre enn det jeg gjør. Dette ble rotete, men håper dere forstår.

Jeg tror mange misopfatter "Livet på røde roser". For det er nettopp her ting går bra OG dårlig. Du har det myke, fine som er blomsten, men du har også stilken og tornene. Alt går opp og ned, that's life.

Tilbake tin poenget. Jeg klarer ikke å takle livet. Jeg føler at alt jeg gjør er feil. At jeg ikke klarer å gjøre noe rett! Og det blir jo ikke akkurat bedre av at folk minner meg på det hele tiden. Hvorfor lever jeg? Hvorfor lever jeg når jeg ikke engang vil leve? Jeg liker ikke den loven i norge som gjør at om du vet at en person kommer til å ta livet sitt, men ikke gjør noe med det, da er du medskyldig og kan regner som er halvveis morder, eller "barmhjertighets drap" som det også kalles, og slipper straff. I Nederland har du rett til å dø fra du er 12 år gammel. Dette er jo litt (veldig) på grensen, men likevel. Formålet med aktiv dødshjelp er jo å få pasienten ut av smerten, og hva hjelper vel bedre mot depresjon enn å dø? 

.....

Jeg er 16 år, kommer fra telemark. Jeg hadde en annen blogg, men så glemte jeg mailen jeg brukte og kom ikke inn mer... Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å presentere meg, samtidig som jeg skal klare å hold meg anonym. Grunnen til at jeg vil være anonym er fordi jeg nettopp har begynt på ny skole, blitt kjent med nye mennesker, og har rett og slett startet helt på nytt. Jeg vil ikke ødelegge det. Jeg vil ikke være den rare jenta som kutter seg eller som har spiseforstyrrelser. Jeg er jo den jenta, men ikke åpentlyst. Jeg har forresten ikke kuttet meg på neste 100 dager. 

Ellers driver jeg endel med foto og dans. Jeg driver med hverdagslige ting som all på min alder burde gjøre, men jeg klarer ikke å sitte å holde dette inni meg. Det er så mye lettere å få det ut. Det å være helt ærlig er deilig, men det er så vanskelig å bare si det. Nært mennesker, familie, venner og slikt vet ikke hvordan det går nå. Det de vet er at jeg er ute av sykehuset og at jeg er bedre. Mye bedre. 

Hvertfall: Jeg starter denne bloggen nå, er ærlig og forteller hvordan jeg har det. Poenget er jo for at jeg skal se hvordan ting går, hvordan det utvikler seg og for at jeg skal ha noe å se tilbake til. Helt ærlig tror jeg ikke noen der ute finner dette interessant å lese, men som sagt; dette er for min egen skyld. Det er såkklart hyggelig om noen leser da! ;)

Thank you, and good night..

Dette er den første posten på min nye blogg ;)